ROMANTIKKEN

​

Kunstner. Håndverker eller geni?

I romantikken uttrykte dikterne seg mye mer «følsomme» enn det vi gjør nå. Når de skulle beskrive hva de følte og hvordan de opplevde noe, var det normalt å bruke metaforer som beskrev dette i en best mulig måte. Et godt eksempel er et utdrag fra «Ved Sundet» av den kjente dikteren Johan Sebastian Welhaven fra romantikken.

​

Det var som en Vinge af Dun mig rørte
og holdt mit Øie til,
mens al den dæmpede Klang, jeg hørte,
lød sødt som Harpespil.

(Johan Sebastian Welhaven, 1807-1873, andre avsnitt)

​

Som man ser har Welhaven skrevet diktet på en veldig beskrivende og subjektiv måte slik at leseren kan føle hva han selv føler. I romantikken var det nemlig sentralt hvordan vært enkeltindividet oppfatter verden.  Å uttrykke følelsene sine slikt i et dikt ble ikke ansett som overdrevet, eller for følsomt. Tvert imot, diktere som mestret denne form for diktning ble ansett som begavede, eller til og med genier.

​

 

Panteisme

Naturen fikk en meget sentral plass innenfor romantikken. Dette  var fordi man mente at naturen hadde ånd/sjel, og dermed hadde ethvert element i naturen stor betydning, på samme måte som mennesket. For å vise fram «ånden» i naturen benyttet den romantiske dikteren seg ofte av det vi kaller «besjeling», dvs at ting i naturen fikk menneskelige egenskaper. Dette er det lett å finne eksempler på i diktet Welhaven («Ved Sundet»):

 

Det duftet og det dugget,

Det aandet over Sundet,

Og Nattevinden vugget

Hver blomster-Alf i Blund

 

Her får nattvinden den menneskelige egenskapen at den vugger noen i søvn, og blomstene den menneskelige egenskapen at de trenger å sove.

​

​

Kjærlighet og følelser som motvekt til opplysningstiden strenge fornuftkrav

 

Forut for romantikken hadde man hatt opplysningstiden som satte fornuften i høysete, samt regler og systematikk. Romantikken kom som en motreaksjon på opplysningstiden. Etter å ha dyrket fornuften så lenge, var det behov for noe helt annet, og nå var det fantasien og det åndelige som ble framelsket. For noen diktere var dette ikke nok. For en dikter som William Blake var det også viktig utrope opplysningstenkerne som sine hovedmotstandere.  Veien til et bedre samfunn gikk gjennom det åndelige, og ikke en rasjonell tenkning.

​

Romantikere og fiender. Likheter og ulikheter mellom Wergeland og Welhaven.

 

Både Wergeland og Welhaven er meget kjente norske diktere. De var så å si jevngamle, og begge var prestesønner og studerte teologi i Kristiania. De skrev begge dikt som var typiske for den romantiske perioden hvor det var viktig å fremholde forholdet mellom menneskene og naturen som var gjennomsyret av Gud. Bortsette fra disse forholdene hadde de to knapt et likhetstrekk, og var derfor også bitre fiender. Wergeland var det man kalte venstreromantiker, dvs. han var politisk radikal og drømte om et bedre samfunn med mer frihet. Welhaven var høyreromantikkern, mao. konservativ og hans lengsel gikk mer mot fortiden og det opprinnelige og urørlige. Diktingen deres var også vidt forskjellige. Wergeland var nyskapende og ønsket seg frihet til å utforme diktet slik han ville, ikke bare bruke de strofeformene som var vanlig på hans tid. Welhaven derimot var meget opptatt av å benytte en streng dikterisk form. Også i forhold til Danmark var de uenige. Wergeland ville kutte båndene til Danmark, og ønsket Norges selvstendighet. Welhaven ønsket at Danmarks skulle fortsette å styre landet. Wergeland ville også ha bøndene og arbeiderne med inn i å styre landet, og dette var selvsagt Welhaven sterkt imot.

​

​

Gotisk romantikk. Forløperen til nåtidens grøsserfilmer?

 

Innen romantikken fantes det flere forskjellige retninger, hvorav gotisk romantikk var en av dem. Denne retningen hadde fokus på det uforklarlige og overnaturlige. De mest kjente diktningene innen denne sjangeren er «Frankenstein» av Mary Shellby skrevet i 1818, og «Dracula» av Bram Stoker fra 1897. Vampyrer og Frankenstein-monstre er velbrukte temaer i filmens verden den dag i dag.

 

Nasjonalromantikken. Hva var den og hvorfor ble den så viktig i Norge?

 

Nasjonalromantikken var en undergruppe under romantikken som vokste frem i første halvdel på 1800-tallet i Europa og Norge. Her var det viktig å dyrke det som var spesielt for nasjonen, for Norges del, å finne det særnorske. Dette var en sjanger som spesielt slo godt an i Norge da landet hadde blitt «et selvstendig land» i 1814. Derfor passet det bra å markere avstand til både Sverige og Danmark, og få dyrke det norske, slik at man på en måte kunne finne tilbake til den norske identiteten og bygge opp kjærligheten til Norge.  Det ble derfor mye fokus på den norske bonden og det særegne norske naturlandskapet.

​

 

Folkediktning som en del av nasjonalromantikken og nasjonsbyggingsprosessen

 

I letingen etter det «ekte norske», ble fokuset rettet mot det man kaller folkediktning, det vil si eventyr, myter, folkeviser og sagn. Selv om alle land har eventyr og de kan ha mange likhetstrekk, har de norske eventyrene sine særtrekk. Helten heter ofte Espen Askeladden, dyrene i skogen er dyr som lever i de norske skogene, og i skogen lever huldra og troll. Som i flere andre land tok også noen i Norge seg bryet med å reise land og strand rundt, og samle inn alle fortellingene som ble fortalt på folkemunne. Takket være Asbjørnsen og Moe ble disse historiene samlet inn og publisert, og dette ble en viktig del av nasjonalbyggingsprosessen.