Dikt analyse

 

«Til min Gyldenlak» er et dikt skrevet av Henrik Wergeland (1808-1845), og ble utgitt i 1845. Dette diktet ble dermed utgitt rett før Wergeland døde, han led av lungebetennelse og tuberkulose. Dette stoppet han selv om ikke fra å fortsette med skrivingen. Motivet i diktet er en person sin enetale til en plante gyldenlak, og man skjønner av det som blir sagt at personen forventer å dø veldig snart. Diktet bærer tydelig preg av å ha blitt skrevet i den litterære perioden romantikken.

​

I første strofe av diktet forteller jeg-personen at han kommer til å være muld før Gyldenlaken har mistet sin krone. I andre strofe vil han åpne vinduet og kysse Gyldenlaken i det sjelen hans flyr forbi. I tredje strofe vil han være den som kysser Gyldenlaken først på dens munn, men det andre kysset skal «hun» gi. I fjerde strofe sier han igjen at han ikke kommer til å få se blomstene når de er utsprunget, men at han vil at blomstene skal blomstre av på hans grav. I siste strofe vil han ha blomsten som Gyldenlak har kysset på sitt bryst i dødens hus.

​

Diktet er delt opp i fem strofer, og har en fast komposisjon med fire verslinjer per strofe. Hver strofe består av 4 enderim, formet som parrim (aabb). Denne strukturen gjør at jeg opplever diktet som veldig enkelt, rent og litt elegant. Hver strofe er også bygd opp med lik rytme. De første 3 verslinjene er bygd opp med en 4-taktsfor, men den siste verslinjen har bare 2-taktsform hvilket er litt overraskende. Den stopper egentlig litt for brått i forhold til de andre verslinjene.

Dette stemmer jo godt overens med innholdet i diktet, der er det jo også noe som avsluttet altfor tidlig, nemlig livet.

 

Av tittelen på diktet « Til min Gyldenlak» skjønner man at Gyldenlaken er veldig sentral i diktet. I hver eneste strofe er planten enten beskrevet, eller ønsket involvert i en handling. Jeg-personen forteller hvordan han skal kysse den, og vil at den kysse han tilbake igjen; «togange jeg kysser din søde Mund. Dit er det først med Rettens Grund Det andet give du, Kjære husk,Min Rosenbusk!». Wergeland har gitt Gyldenlaken har veldig menneskelige egenskaper, jeg-personen ber blomsten om å huske å kysse han tilbake. Dette virkemidlet er hva man kaller besjeling, var et veldig vanlig virkemiddel i romantikken som er den perioden Wergeland hører inn under. Besjelingen i diktet gir blomsten en større rolle i det hele, og nesten en egen personlighet. Noe menneskelig som har en nydelig skjønnhet, som han beskriver med sin «søde Mund» og «Glands». Slik gyldenlak beskrives og snakke til i diktet, får man mer en følelse av at jeg-personen opplever Gyldenlaken som en elskede kvinne enn bare en plante.

Diktet er fortalt i en jeg-synsvinkel, og med tanke på at diktet er skrevet rett før Wergeland døde, ser jeg jo tydelige paralleller mellom jeg-personen i diktet og Wergeland selv. Jeg synes det er vanskelig å tro noe annet enn at dette er Wergeland sine egne tanker på dødsleiet.

​

Jeg synes det er en utvikling i stemningen i diktet fra første strofe til siste. I den første strofen formidles en tristhet og håpløshet. Han bare konstaterer at han er blitt til «muld», altså dø, når Gyldenlak har «mistet din krones gull», altså avblomstret. Men så i tredje strofe, blir han litt dristigere, og avkrever et løfte om et kyss av gyldenlaken, « Det annet give du – kjære, husk! – min rosenbusk!». Den siste strofen synes jeg nesten kan virke litt optimistisk. Han sier først at blomsten med det «avtalte kysset» skal ligge på hans bryst, og så avslutter han med å si « gyldenlak, vær i dødens hus dens brudebluss!». Blomsten skal være som en brudefakkel eller et lys inn i dødens hus. Her prøver han å si at han tar «kvinnen Gyldenlak» med seg inn i døden. Men døden er ikke slutten, det er lys der,«fakkelen», med andre ord liv.

​

Tema i diktet er døden. Dette mener jeg fordi jeg-personen, som også representerer Wergeland selv, står nær for døden. Diktet forteller at han skal bli til jord, at vinduet skal opp slik at hans sjel kan forlate hans kropp og fly ut i det fri, og til slutt hvordan han vil ha en Gyldenlak på hans grav, og at de sammen som et ektepar skal gå inn i døden. Som den overbeviste romantiske forfatteren som Wergeland var, trodde han på panteismen, at en guddommelig kraft gjennomstrømmer alt og alle. At Gyldenlaken var like viktig i det hele som et hvilket som helst menneske. Så selv om hans kropp snart ville til grunne og dø, vil sjelen hans lever videre sammen med sjelen til Gyldenlaken.

​

Så budskapet til Wergeland er at selv om jeg snart skal dø, så er det ingen grunn til å ta det så tungt. Sjelen til alt og alle som dør, vil leve videre i naturen.